“Ranger beads” – hvordan lage og bruke dem

GPS er et genialt system i kombinasjon med gode kart og gjerne et kompass kan gjøre en utfordrende tur langt enklere ved at du alltid vet hvor du er, hvor du skal og hvor langt du har igjen å gå. Genialt! Men – og det er alltid et “men”… Hva gjør du når du gå tom for batteri? Vel, de fleste setter inn nye batteri, antar jeg – eller lader GPSen med en bærbar batteripakke eller solcellepanel eller noe i den duren. Joda – vi har mange løsninger nå for tiden. Det velbrukte argumentet; “hva gjør du når …” kan enkelt avvæpnes med en ekstra dings.

Men så kommer gullkornet da. Jeg har nok lest dette et sted. Jeg har i hvert fall ikke kommet på det selv, men det er jo ikke noe mindre sant av den grunn. “Kunnskap veier ingenting.” Nemlig. Ikke går den tom for strøm heller.

Hørt om Murphys lov? Den som sier at “alt som kan gå galt kommer til å gå galt, gitt tilstrekkelig tid og rom”? I så fall ligger vi dårlig an – også de av oss som bruker GPS, kart, kompass og solcelleladere. Jeg har selv vært i den situasjonen at ‘alt gikk galt’.

Det var juli måned, og jeg skulle imponere min utkårede med å ta henne med på en ordentlig fjelltur. Det var ingen særlig lang fjelltur – bare fra hytte til hytte. Noen mil. Men det er vestre Hardangervidda. Et terreng som kan ta pusten fra selv erfarne fjellfolk. Det er veldig kupert. Veldig. Og uoversiktelig. Vakkert – men utfordrende. I tillegg hadde vi med en litt for ung valp, litt tunge sekker med litt for mye utstyr, null GPS (fordi jeg mente at jeg “ikke trenger det”) – og været slo seg vrangt. Når jeg sier det slo seg vrangt så mener jeg at det ble dønn tett tåke. Vi så kanskje 5 meter. Kanskje 10. Og det regnet, sluddet og snødde. I juli altså. Herlig 🙂

Ettersom vi ikke så noe som helst var kartene mer eller mindre ubrukelige. Det var ikke mulig å se mer enn 5 meter, og da ser jo alt likt ut. Vi så ikke vannene før vi stod ved siden av dem. Og jeg vet ikke om du har opplevd det, men også lyder blir annerledes i tåkehavet. Det er fascinerende. Store objekt ser små ut, og små steiner kan se ut som store kampesteiner eller småtopper til du kommer bort til dem. Alt blir forvrengt. Hvordan fant vi veien? Vi krysspeilet åpenbart nok ikke. Vi telte.

Jobben ble delt i to oppgaver. Den ene teller, og den andre holder kompasset. 1000 skritt á 70 centimeter blir 700 meter. Da er 1500 skritt cirka 1 kilometer – 2 centimeter på kartet i 1:50 000. Mens den ene telte nøye hvert skritt vi tok, så passet den andre på at vi gikk i én himmelretning hele tiden. Da visste vi hvor langt vi hadde gått, og i hvilken retning, og så prøvde vi å sikte oss inn på ‘oppfangslinjer’ som vann, elver eller lignende. Ting man ikke kan unngå å legge merke til. Det funket jo – vi kom helskinnet frem, selv om turen ble i overkant frisk i forhold til hva vi hadde sett for oss. Godt å endelig komme frem til hytta på andre sida! I dag er jeg vant til å telle skritt – det har blitt automatisert, og jeg vet som regel hvor mange skritt jeg bruker på en gitt retning, og derfor også hvor langt det er. Veldig kjekt. Skulle gjerne visst det litt før, da 😉

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s