Den formålsløse vandring

snøbilde

Kulturarv

Norge er et land med lange tradisjoner innen friluftsliv. Historisk sett har vi den samiske kulturen, som er svært gammel og rotfestet i det primitive livet tilhørende den nordlige halvkule og taigaen som strekker seg fra Alaska, gjennom Kanada, det nordlige Skandinavia og gjennom Sibir. Men andre fangstmenn, jegere, tømmerhoggere og andre friluftsfolk eller fjellfolk, gjerne referert til som veidefolk, har satt sitt preg på kulturen vår og er sentrale for vårt syn på friluftsliv, vår kulturarv. Deres bidrag til friluftskulturen kan absolutt sies å være av betydning; “…jakt- og fangstredskaper er vel egentlig like gode uttrykk for naturrelasjonen som Griegs musikk eller Wergelands diktning.” (Breivik, 1978, s. 10).

To tradisjoner

Nokså tidlig ble det åpnet for en mer turistbasert tilnærming til den norske naturen, gjennom diktere, malere og deres likemenn fra byene, samt jakt- og friluftsinteresserte rikfolk, og da gjerne adelige, fra andre land. I dag har vi en bredspektret friluftstradisjon som alt har rukket å bli tålig gammel. Grovt sett, og for enkelhets skyld, kan man dele den inn i to. Jeg støtter meg da på Breivik, som skriver om to tradisjoner i norsk friluftsliv. Han peker på at landsbygdas forhold til naturen er nyttebasert. Man drar ikke ut i naturen uten å ha noe der å gjøre, enten det er jakt, sanking, felling av trær eller en eller annen form for anvendelse av natrens bruksverdi. Altså: bygdefolket er utilitarister i sitt syn på naturen. Kan hende bygdefolket har lest Salmenes bok og bekjenner seg til tanken om at “…du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter. Sauer og okser, alle sammen, ja, også de ville dyr i marken, fuglen i luften og fisken i sjøen…” (Salmenes bok 8,4-9). Bykulturen står i skarp kontrast: “det å dra ut i naturen uten å ha noe der å gjøre ansees ‘naturlig’. Den formålsløse vandring og seiling er nettop det man søker” (Breivik, 1978, s. 7). En av Norges friluftsguruer i moderne tid, Nils Faarlund, taler sterkt for nettopp dette perspektivet, naturen som et mål i seg selv. Deres syn er altså at det er like verdifullt, eller kanskje enda bedre, å gå ut i villmarken uten et fast mål, og være i den.

Dypøkologien

De er langt fra ensomme i dette natursynet, og tankesettet er heller ikke nytt. Jeg har selv gått i skole hos flere utenlandske ‘overlevelsesskoler’, noen nokså kjente og andre noe mindre, men tankesettet deres er til forveksling likt Faarlunds tanke om naturen som mål i seg selv, samt Arne Næss og hans dypøkologiske bevegelse hvor “…alle levende vesener har egenverdi, det vil si verdi uavhengig av den nytteverdi som de måtte ha for menneskene” (Næss, 1998, s. 15). Dette tankesettet står i motsetning til vår nedarvede tankegang om at naturen er en ressurs som vi administrerer. Den er noe vi kan eie, noe som har en iboende verdi, men som ikke realiseres før den omsettes på et eller annet vis. F.eks. når trær skjæres til plank eller når fisken havner i garnet og fileteres på sin siste ferd til frysedisken. Vi lever av å konsumere, slik som de fleste dyr, men vår evne til å utvikle oss og dermed øke vårt potensiale for konsum er nok enestående i sitt omfang.

Henry David Thoreau

Skal vi gå lengre tilbake finner vi Thoreaus tanker om det samme tema. Han bodde ikke permanent i skogen, bortsett fra sine to år ved vannet Walden i Massachussetts, men ble i stadig større grad naturalisert i den grad at han til slutt døde av en lungebetennelse etter å ha vandret for lenge ute i regnet. Han hyller vandreren uten mål. På engelsk har man verbet to saunter, som betyr nettop å drive formålsløst omkring. Det kommer fra korstogstiden da folk loffet omkring på landsbygda og tigget etter almisser under påskudd av å være på vei til det Hellige Land, la Saint Terre. Ifølge Thoreau blir veien til underveis og selve vandringen og tilstedeværelsen i naturen er mål godt nok for noen og enhver (Thoreau, 1997, s. 5). Dette står igjen i kontrast til vårt lands hang til ekspedisjoner og oppdagelse. I slike foretak er det alltid snakk om et klart mål. Jeg ser ikke for meg at hverken Lars Monsen eller Børge Ousland, med sine turer fra A til B, får noen æresplass i Thoreaus filosofi. Deres tilstedeværelse i naturen er udiskutabel, men det klare fokuset på et mål langt der fremme gjør at oppmerksomheten og årvåkenheten i forhold til alt omkring dem må vike noe til fordel for helheten. Motsatt er det for Thoreau som ikke har noe mål og derfor kan følge impulser og innfall helt og fullt, på naturens egne premisser. Han går ikke gjennom naturen, han er i den. Breivik uttrykket et annet syn på dette: “uten en viss porsjon utferd og vågemot hadde ikke våre dagers friluftslivselskere forsert breer, padlet elver, seilt ville havstykker. Dette har ikke noe med dumdristighet å gjøre, ikke nødvendigvis. Det har noe med “drivet” utover det ukjente og det har noe med kjærlighet til natur å gjøre.” (Breivik, 1978, s. 13).

KajakkMitt eget forhold til friluftsliv og natur har jeg i lang tid hatt et nokså avklart forhold til. Det er en stor del av livet mitt og noe jeg ofte defineres gjennom, mange tenker på meg som et friluftsmenneske. Jeg mener det blir feil å si at natur er noe jeg er interessert i eller at det er noe jeg liker å holde på med som en hobby. Jeg føler ikke at det er noe jeg kan eie eller kontrollere. Det er snarere jeg som er en del av naturen, eller at vi henger sammen og deler et slektskap eller felles opphav. Den som entrer villmarken som noe som skal beseires eller overvinnes har allerede tapt og vil ikke oppleve naturen uten filter. Da danner det seg et slags fiendebilde som senker seg for øynene på vedkommende og farger enhver opplevelse og ethvert tilløp til fellesskapsfølelse eller samvær med naturen. Johnson sier det på en fin måte; “Independence does not occur in nature. Nature is interdependent; it is composed of myriad patterns of relationships.” (Johnson, 2002, s. 3). Dette er et syn jeg kan forstå og dele. For meg er det i møte med naturen at mennesket utvikler seg og fyller sitt positive potensiale. Gjennom landskapet og i horisonten ser vi refleksjonen av skjønnheten i vår egen natur (Emerson, 2009 (1849), s. 11). Det minner meg om historien om Narsissos som fortalt av Oscar Wilde. I hans historie faller Narsissos, betatt av sitt eget speilbilde, ut i vannet og drukner. Oreadene, som alltid fulgte ham gjennom skogen for å få et glimt av ham spurte vannet, som sørget over hans død, om Narsissos var vakker. “…I loved Narcissus because, as he lay on my banks and looked down at me, in the mirror of his eyes I saw ever my own beauty mirrored.” (Wilde, 1879, s. 124). Når jeg er i skogen, på fjelltur eller padler langs kysten er det et møte med både naturen og meg selv. Det er like mye naturen som er i meg som jeg er i naturen. Slik er mitt forhold til naturen, at vi reflekteres i hverandre og eksisterer i hverandre og er avhengige av hverandre.

Observatøren

Som humanistene vender jeg meg ad fontes: til kilden. Min egen far, som jeg nok uvørent har lånt mye tankemateriale fra beskriver i sin bok Jakt på villrein to ulike måter å være jeger i naturen på – observatøren og rypejegeren.

‘Observatøren’ har evne til å sitte i ro og undre seg over naturens mange små og store undere. Derfor føler han seg aldri alene, og det blir aldri kjedelig.

‘Rypejegeren’ følger rastløs terrengdragene på samme måte som når støkkjegeren jakter på rypa. Han er rastløs, ønsker oversikt og han ser bare det han støkker ut.

Jakt på villrein – ss. 47-52

Av disse to identifiserer jeg meg klart mest med observatøren. Jeg vil ikke være på vei gjennom naturen, men være i den. Tilstede og tilknyttet og tilhørende, med god tid. Det er flere måter å forholde seg til naturen på, og det kan være viktig å anerkjenne andres meninger og holdninger i denne forbindelse. Samtidig skal det være lov å ville noe og stå for noe. Jeg ønsker at flere skal ha dette forholdet til natur, at flere skal velge det enkle og ekte livet i naturen. Det er jo tross alt en grunn til at nettopp dette er mitt syn, og det er fordi jeg mener dette er det sunneste og mest forenlige friluftslivet man kan velge. Gjennom min rolle som leder for andre kan jeg forhåpentligvis føre mine, min fars og Thoreaus tanker videre til nye generasjoner friluftsutøvere.

“…ennå er det tid til å liste seg unna alle utstyrsselgere og tilretteleggere og leve enkelt, reflektert og morsomt friluftsliv! Vi gir oss vel ikke ennå?”

(Breivik, 1978, s. 16)

Kilder:
  • Bay, Lars Arne; Skåtan, Jon Erling & Thomassen, Jan. (2001). Jakt på villrein.
  • Breivik, G. (1978). To tradisjoner i norsk friluftsliv.
  • Emerson, R. (2009 (1849)). Nature.
  • Næss, A. (1998). Livet sett som et åpent landskap.
  • Thoreau, H. (1997). Walking.
  • Wilde, O. (1879). Essays and Lectures.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s